som husets gjest. Quebec og Malta dekker bordet, mens Woolwich under farens opsyn dreier fuglene over ilden. «Du skal få en middag som kunde passe til en dronning, gamle jente,» sier mr. Bagnet. «George ser innom klokken halv fem. På minuttet. Hvor mange år har George sett innom nu, gamle jente?»
«Å, gamle Mat, så mange at en ung kone er blitt en gammel en, begynner jeg å tro,» svarer mrs. Bagnet og ler og ryster på hodet.
«Bry dig ikke om det, gamle jente,» sier mr. Bagnet. «Du vil være så ung du noen gang har vært; om ikke yngre; det er du; det vet alle.»
«Vet du, Mat,» sier mrs. Bagnet; «jeg begynner å tro George har fått omstreiferlysten i i sig igjen.»
«George vil aldri rømme,» svarer mr. Bagnet, «og forlate sin gamle kamerat i knipen. Vær ikke redd for det.»
«Nei, Mat. Nei. Jeg sier ikke han gjør det. Men kunde han komme sig over pengevanskelighetene sine, tror jeg han reiste sin vei.»
Mr. Bagnet spør hvorfor.
«Jo,» svarer konen hans fortenkt; «George synes mig ha blitt noe utålmodig og rastløs.»
«Han blir overtrenet,» sier mr. Bagnet. «Av en sakfører som kunde mattet ut en djevel.»
«Det er noe i det,» samtykker konen hans; «men sånn er det, Mat.»
Det er bra for den gamle jenten at hun har bare én fødselsdag om året; for to sånne gilder på fjærfe kunde blitt skadelig. Tross alle mangler holder mr. Bagnet bestemt på at hun skal spise en dryg mengde av delikatessene fremfor henne; og da den gode gamle jenten ikke vilde gitt ham en eneste skuffelse noen dag og aller minst på en sånn dag for alt i verden, setter hun sin fordøielse alvorlig i fare.
Men til slutt er da middagen og den spennende opvasken over. Quebec og Malta viser sig i nye drakter; piper, tobakk og litt å drikke er satt frem på bordet; og den gamle jenten nyter fred i sinnet for første gang på denne glade festens dag. Da mr. Bagnet setter sig på den vanlige plassen sin, er viserne på klokken meget
