En fin kveld, og en klar stor måne, og talløse stjerner. Mr. Tulkinghorn går til kjelleren sin, åpner og lukker de drønnende dørene, og må til slutt passere en liten fengselsaktig gårdsplass. Han ser op, tilfeldigvis, og tenker på hvad det er for en fin aften. En stille, rolig aften også.
En meget stille og rolig aften. Selv her i mr. Tulkinghorns bystrøk er alt ståk opslukt denne månelyse aften av en fjern summing, som om byen hadde vært et uhyre skjelvende glass.
Hvad er dette? Hvem fyrte av et gevær eller en pistol? Hvor var det?
De få fotgjengerne skvetter til, stopper, og stirrer omkring sig. Noen dører og vinduer blir åpnet, og folk kommer ut og ser. Det var et høit smell, og det gjenlød og drønnet tungt. Der rystet det ene huset, eller det sier iallfall en mann som går forbi. Det har vekket alle hundene i nabolaget, og de gjør rasende. Skremte katter skvetter over gaten. En enkelt hund hyler som en demon; og midt i det alt begynner kirkeklokkene å slå, som de også var blitt skremt. Summingen fra gatene synes likeens å svulme og stige til et brøl. Men det går snart over. Før den siste klokken begynner å slå ti, blir alt stilt igjen. Da den slutter, har den fine aftenen, den klare store månen og de tall-løse stjerner fred igjen.
Er mr. Tulkinghorn blitt forstyrret? Vinduene hans er mørke og stille, og døren hans er stengt. Det må virkelig være noe uvanlig som kan få ham ut av skallet hans. Ikke noe er å høre av ham, ikke noe er å se av ham.
Men litt efter daggry kommer det folk for å sette værelsene hans i stand. En ser inn, og skriker og flykter. De andre ser inn som den første, skriker og flykter også, og det blir røre i gaten.
Hvad betyr dette? Ikke noe lys slippes inn i det halvmørke værelset, og folk som er uvant med det, kommer inn, trer sakte, men tungt, og bærer en byrde inn i soveværelset, og legger den der. Det hviskes og undres hele dagen, omhyggelig søkes hver krok igjennem, nøie letes det efter fotspor, og inngående studeres hvert eneste møbel.
