bort av de grunner De opgav, men i den hensikt å fjerne henne så meget som mulig fra — undskyld jeg sier det — hver bebreidelse og avsløring som truer Dem.»
«Nuvel, sir?»
«Nuvel, lady Dedlock,» svarer sakføreren. «Jeg protesterer mot det. Jeg anser det for en farlig opførsel. Jeg vet det er unødvendig og egnet til å vekke forundringer, tvil, rykter, og jeg vet ikke hvad, i huset. Dessuten er det en krenkelse av vår avtale. De skulde vise Dem nøiaktig som før. Det må dessuten være Dem innlysende, som det er mig, at De i kveld har vært helt forskjellig fra det De har vært før. Nå, lady Dedlock, gjennemskuelig også!»
«Dersom jeg,» begynner hun, «i bevisstheten om min hemmelighet —». Men han avbryter henne.
«Hør nu, lady Dedlock; dette er en forretningsaffære, og i forretningsaffærer kan en ikke være for klar. Det er ikke lenger Deres hemmelighet. Dette er just mistaket. Det er min hemmelighet i min betroelse for sir Leicester og familien. Hadde det vært Deres hemmelighet, lady Dedlock, hadde vi ikke hatt denne samtalen.»
«Det er meget sant. Dersom jeg, i bevisstheten om hemmeligheten, gjør det jeg kan for å spare en uskyldig pike fra å få noen plett av den skam som truer mig, handler jeg ut fra en beslutning jeg har tatt. Ingen ting og intet menneske i verden kan ryste den, eller innvirke på mig.» Hun sier dette meget frigjort og klart, og uten å vise mer lidenskap enn han.
«Virkelig? Da skjønner De, lady Dedlock,» svarer han, «at De ikke er å stole på. De har fremstilt saken fullstendig klart og overensstemmende med den bokstavelige sannhet; og da dette er saken, kan en ikke stole på Dem.»
«Kanskje De husker jeg uttalte noen engstelse på dette punkt da vi talte sammen på Chesney Wold?»
«Ja,» sier mr. Tulkinghorn; han reiser sig rolig og stiller sig ved kaminen. «Ja. Jeg husker, lady Dedlock, at De sa noe om den piken; men det var før vi gjorde den
avtalen, og både bokstaven og ånden i avtalen vår ute-
