ÅTTEOGFØRTIENDE KAPITEL
I nærkamp.
Stedet i Lincolnshire har lukket de mange øinene sine igjen, og huset i byen har våknet op. I Lincolnshire døser de døde Dedlockene fra fortiden i billedrammene sine, og vinden mumler i den, lange salongen som om de drog ånde nokså regelmessig. I byen ramler de nulevende Dedlockene i vognene sine med ildøinene gjennem nattemørket. Den fasjonable verden — den veldige kloden, virkelig over en halv mil i omkrets — er i full sving, og solsystemet fungerer respektfullt i de fastsatte avstander.
Der stimmelen er tettest, der lysene er klarest, der alle sanser blir bekjent med den største delikatesse og forfinede smak, der er lady Dedlock. Fra den strålende høide hun har steget op til og tatt i besiddelse, viker hun aldri. Folk sier om henne at hun i det siste er blitt enda vakrere og hovmodigere enn noen gang.
Mr. Tulkinghorn sier ingenting, viser ingenting. Av alle menn er han stadig He siste en vilde tro hadde makt over mylady. Av alle kvinner er hun den siste en vilde tro nærte noen angst for ham.
Det er morgen i den store verden; eftermiddagen ifølge den vesle solen. Sir Leicester har falt i søvn i biblioteket til fedrelandets vel over rapporten fra en parlamentskomité. Mylady sitter på det værelset sitt der hun engang gav audiens til en ung mann som heter Guppy. Rosa er hos henne; hun har skrevet for henne og lest for henne. Nu sitter Rosa og broderer, og mylady ser på henne der hun sitter og luter hodet over arbeidet sitt. Ikke for første gang i dag.
