for jeg hadde gjort det, og at jeg aldri hadde gått for å gjøre det; og at om jeg ikke vet noen ting, så visste jeg mr. Woodcourt en gang gråt for det og alltid var bedrøvet for det; og at jeg håpet han kunde få sig til å tilgi mig. Kunde skriften gjøres riktig stor, så kanskje han kunde det.»
«Jeg skal skrive det, Jo. Svært stort.»
Jo ler igjen. «Takk, mr. Snagsby. Det er svært snildt av Dem, sir, og jeg føler mig bedre nu enn før.»
Den bløthjertede vesle kopisten hoster kort og kvalt og legger frem fem shillings for fjerde gang, og er nødt å gå. Og Jo og han skal aldri møtes mer på denne vesle jorden. Aldri mer.
For nu er kjerren så tung å dra så nær reisens slutt, op over de brukne trin, slitt og sprengt. Ikke mange ganger skal solen rinne og se den mer på dens møisommelige vei.
Phil Squod med det kruttsvertede ansiktet fungerer samtidig som sykepleier og arbeider som våbenmester ved det vesle bordet sitt bort i kroken. Han ser sig ofte om, nikker med den grønne luen sin, løfter opmuntrende på ene øiebrynet, og sier: «Stram dig op, gutten min! Stram dig op!» Mr. Jarndyce er der ofte også, og Allan Woodcourt næsten alltid; begge tenker på hvor underlig skjebnen har fløkt denne simple utstøtte stakkaren inn i så helt forskjellige liv. Kavaleristen er også en stadig gjest; han fyller døråpningen med den atletiske skikkelsen sin og økes fra sin overflødighet av liv å gyte kraft for en stund over Jo, som alltid uvilkårlig taler mer robust når han svarer på hans opmuntrende ord.
Jo sover eller er halvt bevisstløs i dag, og Allan Woodcourt står ved siden av ham og ser ned på den uttærte stakkaren. Om en stund setter han sig på sengekanten med ansiktet mot ham og tar lett på brystet og over hjertet hans. Kjerren er næsten stoppet, men strever sig frem litt ennu.
Kavaleristen står i døren, stille og taus. Phil har stoppet i arbeidet sitt og står med den vesle hammeren sin i hånden. Mr. Woodcourt ser rundt på dem med denne profesjonelle interesse og opmerksomhet i ansiktsuttryk-
