tilstand lover han villig å se innom tidlig utpå kvelden. Og det gjør han også.
Jo blir svært glad ved å se sin gamle venn. Da de er alene, sier han det var svært snildt av mr. Snagsby å komme så langt for en sånn stakkars skyld som ham. Mr. Snagsby blir rørt av det synet han ser, og legger øieblikkelig fem shillings fremfor ham — denne magiske balsam han bruker til alle slags sår.
«Og hvordan har du det, stakkars gutten min?» spør han og hoster medlidende.
«Jeg har hatt lykken med mig, mr. Snagsby,» svarer Jo; «jeg mangler ikke noe. Jeg har det utrolig godt. Jeg er så lei mig for jeg gjorde det; men det var ikke meningen min å gjøre det, sir.»
Mr. Snagsby legger frem fem shillings til, og spør ham hvad det er han er lei sig for.
«Mr. Snagsby,» sier Jo, «jeg gikk og satte sykdom på den damen som var og likevel ikke var den andre damen, og ikke noen av dem sier et ord for jeg gjorde det; for de er så god, og jeg har vært så ulykkelig. Damen selv kom i går til mig og sa: Å, Jo, sier hun, vi trodde vi hadde mistet dig, Jo! sier hun. Og hun setter sig, og smiler så rolig, og sier ikke et ord for jeg hadde gjort det; og jeg vender mig mot veggen, det gjør jeg, mr. Snagsby. Og mr. Jarndyce så jeg måtte vende sig også. Og mr. Woodcourt, han kommer og gir mig noe styrkende, det han alltid gjør både dag og natt, og da han kommer og bøier sig over mig og opmuntrer mig, da ser jeg tårene står ham i øinene, mr. Snagsby.»
Mr. Snagsby legger frem fem shillings til for å lette følelsene sine.
«Jeg tenkte på noe, mr. Snagsby,» sa Jo; «og det er om De er kar for å skrive svært stort, kanskje?»
«Åja, om Gud vil,» svarer mr. Snagsby.
«Veldig stort, kanskje?» sier Jo ivrig.
«Ja, stakkars gutten min.
Jo ler av glede: «Det jeg tenkte på da, mr. Snagsby, var at da jeg blev jagd og jagd til jeg ikke kunde bli jagd lenger, om De kunde være så snild, kanskje, å skrive op, stort så alle kunde se det, at jeg var hjertens bedrøvet
