gamle engstelsen hans har aldri gitt sig. Det er bare så vidt han kan si: «Nei, sir, jeg kan ikke si det. Jeg skulde tro jeg aldri har sett Dem før, sir.»
«To ganger,» sier Allan Woodcourt. «En gang ved en fattig seng, og en gang —»
«Endelig er det kommet!» tenker mr. Snagsby; erindringen strømmer inn på ham. Men han har åndsnærværelse nok til å føre gjesten sin inn i det vesle kontoret og lukke døren. «Er De gift, sir?» spør han.
«Nei, det er jeg ikke.»
«Selv om De er ugift,» hvisker mr. Snagsby melankolsk, «vil De likevel forsøke å tale å lavt De kan? For den vesle konen min står og lytter noen steder.»
Meget nedslått setter mr. Snagsby sig med ryggen mot pulten og sier: «Jeg har aldri hatt noen hemmelighet selv, sir. Jeg har aldri så meget forsøkt å bedra den vesle konen min. Det hadde jeg aldri vågd! Men likevel finner jeg mig innesnørt av hemmeligheter og mysterier, til livet er blitt mig en plage.»
Gjesten hans beklager det, og spør ham om han husker Jo. Mr. Snagsby stønner og svarer om han gjør! «De kunde ikke nevnt et menneske — uten mig selv — den vesle konen min er mer ilsk mot enn Jo,» sier mr. Snagsby.
Allan spør hvorfor det?
«Hvorfor?» gjentar mr. Snagsby, han griper desperat op i hårdusken bak på det skallete hodet. «Hvordan kan jeg vite det? Men De er ugift, sir, og måtte De lenge bli spart for å komme med et sånt spørsmål til en gift person!»
Med dette velmente ønsket hoster mr. Snagsby resignert, og lytter til det gjesten meddeler ham om Jo.
«Så igjen!» sier mr. Snagsby, rent hvit i ansiktet. «En viss person pålegger mig aldri å tale om Jo med noen; ikke en gang med den vesle konen min. Så kommer en annen viss person, De selv, sir, pålegger mig like høitidelig ikke å nevne Jo til den første visse personen, til ham minst av alle! Å, dette er rene galehuset, sir!» sier mr. Snagsby.
Men det er bedre enn han ventet likevel; ingen mine eksploderer under ham. Grepet av meddelelsen om Jos
