Phil Squod blir sendt ut øieblikkelig til å utføre dette forbedringsverket. Miss Flite er helt henrykt over sin suksess; nu skynder hun sig alt hun kan til retten, for hun er redd vennen hennes, lordkansleren, ellers blir urolig for henne, eller kanskje avsir den dommen hun har ventet så lenge på, mens hun er borte. Allan går ut og henter noe styrkende medisin. Han kommer snart tilbake og finner kavaleristen marsjerende frem og tilbake; han faller i tritt med ham og marsjerer sammen med ham.
«Jeg forstår det sånn, sir,» sier mr. George, «at De kjenner miss Summerson?»
Ja, det viser sig å være tilfellet.
«Ikke i slekt med henne, sir?»
Nei, det er ikke tilfellet.
«Undskyld jeg viser mig så nysgjerrig,» sier mr. George. «Det forekom mig sannsynlig at De interesserer Dem så uvanlig for denne stakkaren fordi miss Summerson ulykkeligvis også interesserte sig for ham. Sånn er det nemlig med mig.»
«Og med mig også, mr. George.»
Kavaleristen glytter bort på Allans solbrente kinner og klare mørke øine, mønstrer hurtig hans høide og kroppsbygning, og tykkes godkjenne alt.
«Mens De var ute, sir, tenkte jeg på at jeg sikkert kjenner de værelsene i Lincolns Inn Fields mr. Bucket førte gutten til. Han kjente ikke navnet, men jeg gjør det. Det er mr. Tulkinghorn.»
Allan ser spørrende på ham.
«Tulkinghorn. Det er navnet, sir. Jeg kjenner mannen; jeg vet han har hatt forbindelse med Bucket før vedkommende, en avdød person som hadde fornærmet ham. Jeg kjenner mannen, sir. Til min sorg.»
«Hvad slags mann er det?»
«Hvad slags mann? Mener De å se til?»
«Jeg tror jeg kjenner ham såpass. Jeg mener å ha med å gjøre?»
«Nå, da skal jeg si Dem, sir,» svarer kavaleristen, han stopper tvert, folder armene over det brede brystet, og ansiktet hans gløder av vrede; «han er et forbannet ondt
