siden, før jeg fikk se ham nu. Og denne unge damen, som var så vakker og søt, hun fikk sykdommen hans også, mistet skjønnheten sin, så en knapt kan kjenne henne igjen nu. Vet du det? Din utakknemlige usling, vet du det at alt dette kom sig av dig og hennes godhet mot dig?» spør kvinnen og begynner å rase mot ham og gråte bittert nu hun minnes alt dette.
Gutten er likesom lamslått av det han hører, og gir sig til å gni sig på den skitne pannen med de skitne nevene sine; og glo mot jorden og skjelve fra hode til fot.
Allan stagger kvinnen med en rolig geberde.
Richard fortalte mig,» stammer han, «— jeg mener jeg har hørt om dette — ikke ens mig et øieblikk, jeg skal tale snart.»
Han vender sig og står en stund og ser ut gjennem smuget. Da han vender sig mot dem igjen, er han rolig. «Du hører hvad hun sier?» spør han gutten. «Men reis dig, reis dig!»
Skjelvende reiser Jo sig langsomt og står og lener sig mot det råtne tømmeret.
«Du hører hvad hun sier, og jeg vet det er sant. Har du vært her siden?»
«Gid jeg datt død over ende om jeg har sett Tom Enslig igjen før denne forbannede morgen,» svarer Jo hest.
«Hvorfor kommer du her nu?»
Jo ser sig rundt, og svarer til slutt: «Jeg vet ikke hvordan jeg skal få noe å gjøre; jeg kan ikke få noe å gjøre. Jeg er svært fattig og syk, og jeg tenkte jeg vilde komme her når ingen var ute på gaten og gjemme mig et sted jeg vet om til det blev mørkt og så gå og tigge hos mr. Snagsby. Han gav mig alltid litt, enda mrs. Snagsby alltid jagde mig — som alle andre.»
«Hvor kommer du fra?»
Jo ser sig rundt igjen, og slutter med å legge kinnet overgitt mot tømmeret.
«Hørte du jeg spurte hvor du kom fra?»
«Luffet omkring, vet jeg,» sier Jo.
«Si mig da,» sier Allan, «si mig hvordan det hadde sig du forlot det huset når den gode unge damen hadde vært så ulykkelig å ynkes over dig og ta dig med hjem til sig.»
