SEKSOGFØRTIENDE KAPITEL
Stopp ham!
Mørket hviler over Tom Enslig. Det er et tvilsomt spørsmål om Tom Enslig er styggest om dagen eller om natten; men ut fra den tanken at jo mer en ser av det jo mer rystende er det, må dagen vinne prisen i så måte. Dagen begynner å gry nu; og sant å si er det bedre for den nasjonale ære at solen somme tider går ned i det britiske rike enn at den noen gang går op over så avskyelig et vidunder som Tom.
En brun solbrent herre stevner mot dette stedet i denne stille timen. Nysgjerrig stopper han ofte og ser sig om, stirrer op- og nedover de elendige smugene. Ikke er han bare nysgjerrig heller; for i de klare mørke øinene hans er det en medlidende interesse, og som han ser hit og dit, synes han forstå sånn elendighet og ha studert den før.
På bredden av den stinkende gjørmegrøften som er hovedgaten i Tom Enslig, ses ikke noe annet enn de revnende husene, stengte og tause. Ingen annen våknende skapning enn ham selv viser sig, uten i én retning der han ser en enslig kvinneskikkelse som sitter på en trapp. Han går i den retningen. Da han nærmer sig henne, ser han at hun har vandret langt og er fotsår og sølet efter ferden. Hun sitter på trappen som om hun venter på noe, med albuen mot kneet og hodet mot hånden. Ved siden av henne ligger en bylt av bomullstøi, som hun har båret. Kanskje sover hun, for hun enser ikke skrittene hans da han kommer borttil henne. Men da han ser ned i ansikter hennes, møtes øinene deres, og han stopper.
«Hvad står på?»
