«Nu da!» ropte Richard der inne. Jeg lot Charley stå igjen ute i den vesle gangen, gikk bort til den halvåpne døren og sa: «Kan jeg komme inn, Richard? Det er bare Esther.»
Han satt ved et bord og skrev; et fryktelig rot av klær, tinnbokser, bøker, støvler, børster og vadsekker lå slengt ut over gulvet. Han var bare halvt påklædd; i civile klær, ikke uniform, så jeg; håret hans var ikke børstet, og han så like vill ut som værelset sitt. Kjære Richard! Han var alltid den samme mot mig.
«Gud bevare mig, kjære vesle kvinne,» sa han, «hvordan har det sig at du er her? Hvem kunde tenkt å se dig her? Ikke noe i veien vel? Ada er frisk?»
«Helt frisk. Yndigere enn noen gang, Richard.»
«Al» sa han og lente sig bakover i stolen. «Stakkars kusine! Jeg holdt just på å skrive til dig, Esther.»
Så sliten og uttært han så ut, midt i sin skjønne ungdom, der han satt og lente sig bakover og krammer der beskrevne papiret i hånden!
«Har du hatt strevet med å skrive alt det der, og jeg skal ikke få lese det likevel?» spurte jeg.
«Å, kjære,» sa han med en håpløs geberde. «Du kan godt få lese det. Det er slutt her alt sammen.»
Jeg bad ham blidt ikke være så motløs. Jeg fortalte ham at jeg tilfeldigvis hadde fått vite han var i vanskeligheter, og at det var derfor jeg var kommet og rådslå med ham hvad en best kunde gjøre.
«Likt dig det, Esther; men nytteløst; og det er ikke likt dig!» sa han med et melankolsk smil. «Jeg reiser med permisjon i dag — skulde reise om en times tid — og det er for å glatte over at jeg selger min officersbestalling. Nuvel! Forbi er forbi!»
«Richard,» sa jeg, «det er ikke så håpløst, vet jeg?»
«Esther,» svarte han, «så håpløst er det. Jeg er akkurat så nær vanæren at mine overordnede langt heller vil bli kvitt mig enn beholde mig. Og de har rett. Foruten gjeld og rykkerbrev, passer jeg ikke til dette yrket engang. Jeg bryr mig ikke om noe annet enn en eneste ting.»
Jeg antar han så på ansiktet mitt hvad jeg vilde si;
