kom tilbake, med brevet. «Legg det på bordet, Charley,» sa jeg. Så la Charley det på bordet og gikk til sengs, mens jeg satt og så på det uten å ta det, og tenkte på mange ting.
Til slutt tok jeg det, åpnet det og leste det. Det var så gripende i sin kjærlighet til mig, i den uselviske advarsel det gav mig, den hensynsfullhet det viste mot mig, all omhu i hvert ord, at mine øine ofte blev blendet av tårer. Jeg hadde tenkt jeg på forhånd visste hvad det gjaldt, og det var riktig. Det spurte mig om jeg vilde bli frue på Bleak House.
Det var ikke noe kjærlighetsbrev, enda det gav uttrykk for så megen kjærlighet; det var skrevet sånn som han til hver tid vilde ha talt til mig. Jeg så ansiktet hans og hørte stemmen hans; jeg følte hans gode beskyttende vesen i hver linje. Det var skrevet med en verdighet og et rettsinn som han i sannhet var min ansvarlige formynder som uegennyttig gav en venn et forslag og i full uavhengighet fremstilte saken helt og fullt.
Jeg gråt, ikke bare fordi mitt hjerte var fullt, ikke bare for det underlige fremtidssyn brevet gav; men som for noe det ikke var noe navn på og som var tapt for mig. Jeg var meget lykkelig, meget takknemlig, meget håpefull; men jeg gråt.
Da jeg kom ned til frokosten næste morgen, fant jeg min formynder sånn han alltid hadde vært, like åpen og fri. Det var ikke noe tvungent i hans vesen, og derfor heller ikke i mitt, tror jeg. Jeg var sammen med ham flere ganger alene i løpet av morgenen, og jeg tenkte det ikke hadde vært usannsynlig at han hadde talt til mig om brevet; men han sa ikke et ord.
Sånn gikk det over en uke. Jeg ventet hver dag at min formynder vilde talt til mig om brevet; men han gjorde det ikke. Jeg ventet i syv dager til. Da reiste mr. Skimpole, og vi tre som var igjen skulde ta en ridetur om eftermiddagen. Jeg kom ned før Ada og fant min formynder stå og se ut gjennem salongvinduet.
Han vendte sig da jeg kom, smilte og sa: «Ja visst, det er dig, vesle kvinne?» Og så ut igjen.
Jeg hadde besluttet mig til å tale til ham nu. «Formyn-
