som har satt sig i hodet å ta alle farver for skarlagensrøde.»
Sir Leicester Dedlock hostet, som det ikke godt var ham mulig å høre på noen omtale av denne personen, og tok avskjed meget ceremoniøst og høflig. Jeg nådde værelset mitt så hurtig jeg kunde, og holdt mig der til jeg hadde vunnet igjen min selvbeherskelse.
På dette tidspunkt hadde jeg bestemt mig til å fortelle min formynder alt jeg visste. : Jeg følte jeg nu ikke lenger kunde lede mig selv uten hans hjelp.
Da vi hadde trukket oss tilbake for natten, og Ada og Jeg hadde hatt vår vanlige samtale i den vakre stuen vår, gikk jeg ut igjen og søkte min formynder blandt bøkene hans. Jeg visste han alltid leste på denne tiden; og da jeg nærmet mig døren hans, så jeg lyset fra lesesalongen hans skimte ut i gangen.
«Får jeg komme inn, formynder?»
«Så gjerne, vesle kvinne. Hvad står på?»
«Ingen ting står på. Jeg tenkte jeg gjerne vilde bruke denne stille stunden til å si noen ord om mig selv.»
Han satte frem en stol til mig, lukket boken sin og la den bort, vendte så det vennlige ansiktet sitt mot mug. Jeg kunde ikke annet enn legge merke til at det hadde det underlige uttrykket som den kvelden da han sa han ikke var i noen vanskeligheter jeg lett kunde forstå.
«Det som vedkommer dig, min kjære Esther,» sa han, «vedkommer oss alle. Du kan ikke være mer ivrig å tale enn jeg å høre.»
«Jeg vet det, formynder. Men jeg trenger så til Deres råd og støtte. Å, De vet ikke hvor jeg trenger til det i kveld!»
Han så forbauset ut over mitt alvor og litt forskrekket også.
«Ellers har jeg brent efter å få tale med Dem,» sa jeg, «helt siden den gjesten var her i dag.»
«Gjesten, kjære? Sir Leicester Dedlock?»
«Ja.»
Han foldet armene og satt og så på mig 1 dypeste forbauselse: Jeg visste ikke hvordan jeg skulde begynne.
«Nå, Esther.» sa han og smilte, «den gjesten vår og du
