spør ikke hvad De synes om mig; men hvad De synes om fengslet.»
«Ingen ting. Hvad har det å si for mig?»
«Jo, det har så meget med Dem å gjøre, frøken,» sier sakføreren, «at loven er så despotisk her i landet at den skrider inn for å forhindre at våre gode engelske borgere blir plaget endog med damebesøk mot sin vilje. Og klager han for han blir plaget på denne måten, tar den vedkommende plagsomme dame og stenger henne inne i fengslet. Vrir nøkkelen om efter henne, frøken.»
«Er det sant?» svarer mademoiselle. «Det er pussig! Men — likevel — hvad har det å si for mig?»
«Min vakre venn,» sier mr. Tulkinghorn, «gjør en eneste visitt her, eller hos mr. Snagsby, og De skal få lære det.»
«I det tilfelle vil De sende mig i fengsel, kanskje?»
«Kanskje.» .
«Jeg skal sette Dem på prøve,» hvisker mademoiselle, «om De våger å gjøre det.»
«Og nu,» sier sakføreren, «er det best De går. Tenk Dem om to ganger før De kommer her igjen.»
«Tenk De Dem om to hundre ganger,» svarer hun.
«De blev opsagt av Deres eg vet De,» sier mr. Tulkinghorn og følger henne ut på trappen, «som den mest umulige og ustyrlige av alle kvinner. Begynn på ny måte nu, og ta advarsel av det jeg har sagt til Dem. For jeg sier det jeg mener; og det jeg truer med, det gjør jeg.»
Hun går ned trappen uten å svare og uten å se sig om. Han går ned også; og vender tilbake med den spindelvevklædde flasken sin, og vier sig til å nyte innholdet i all ro og mak.
