du sett på maken til best? Ser ut som den visste om att sammen, ikke sant? Ser næsten ut som Krook selv. Hysjt! Ur med dig, ditt skrømt!»
Lady Jane står i døren og freser som en tiger og slår med den klubben til hale den har, og viser ikke noe tegn til å ville lystre; men da mr. Tulkinghorn snubler over den, spytter den på de rustbrune benene hans og farer med kroket rygg op gjennem skorstenen.
«Mr. Guppy,» sier mr. Tulkinghorn, «kunde jeg få tale et par ord med Dem?»
Mr. Guppy rødmer. «Sir,» sier han, «jeg vil gjerne være høflig mot hvert medlem av profesjonen, særlig et så velkjent som Dem — men, mr. Tulkinghorn, vil De tale med mig, må jeg sette den betingelsen at det skjer i min venns nærvær.»
«Å, jaså?» sier mr. Tulkinghorn.
«Ja, sir. Mine grunner er ikke av personlig art; men de er tilstrekkelig for mig.»
«Uten tvil, uten tvil.» Mr. Tulkinghorn er så uforstyrrelig som den arnestenen han rolig har gått bort til. «Saken er ikke så viktig at jeg behøver tvinge Dem til å sette noen betingelser, mr. Guppy.» Han smiler, og smilet hans er så farveløst som me hans. «En må gratulere Dem, mr. Guppy; De er en heldig ung mann, sir.»
«Åja, mr. Tulkinghorn; jeg klager ikke.»
«Klager? Høitstående venner, fri adgang til fornemme hus, og til elegante damer! Nå, mr. Guppy, det er dem i London som vilde gitt ørene sine for å ha vært Dem.»
Mr. Guppy ser ut som han vilde gitt sine egne rødmende ører til hvem som helst. «Sir,» sier han, «når jeg passer ryktet mitt, og gjør det som rett er hos Kenge og Carboy, kan mine venner og bekjentskaper være dem likegyldig, likegyldig også for andre, mr. Tulkinghorn fra Fields ikke undtatt. Jeg er ikke tvunget til å forklare mig nærmere. Og med all respekt for Dem, sir, og uten fornærmelse, tenker jeg ikke på å gjøre det heller.»
«Riktig nok,» sier mr. Tulkinghorn og nikker rolig. «De interesserer Dem for den fornemme verden altså, som de fleste engelskmenn. Javel, javel! Farvel, mine herrer, farvel!»
