det er trolig han gjemte disse brevene noen steder efter du forlot ham, og at de ikke blev ødelagt den kvelden?»
Mr. Weevle tenker sig om en stund. Ryster på hodet. Tror avgjort nei.
«Tony,» sier mr. Guppy da de gikk, «jeg vil betro mig til dig som en venn. Uten å gi nærmere forklaringer, sier jeg at min avgud er styrtet ned. Jeg har intet annet formål nu enn å begrave alt i forglemmelse. Det har jeg vidd mig til nu. Gav du mig et tegn, et vink, at du så noe sånt papir i det gamle losjiet ditt, så vilde jeg kaste det på varmen, på mitt eget ansvar.»
Mr. Weevle nikker. Og mr. Guppy følger med stor verdighet vennen sin til åstedet. Med alle øinene i kvartalet rettet på sig banker de på den lukkede døren til den så sørgelig avdødes hus.
Vinduslemmene er mer eller mindre lukket over hele huset, og første etasjen er så mørk at det trenges lys. Da mr. Smallweed den yngre fører dem inn i bakbutikken, kan de først ikke se noen ting annet enn mørke og skygger. Men efter hvert skimter de den gamle mr. Smallweed; han sitter i stolen sin på kanten av en brønn eller grav med avfallspapir; den dydige Judy roter i den som en kvinnelig graver; og mrs. Smallweed sitter i nærheten, snedd ned i en haug med papirstumper, trykte og skrevne, som synes være samlingen av hilsene hun har fått sendt sig i dagens løp. Hele selskapet, Small medtatt, er sorte av støv og smuss og ser rent djevelske ut i det skumle værelset. Det er mer søppel og skrot i det enn før, og det er enda smussigere om mulig; dessuten virker det spøkelsesaktig på grunn av sporene efter den døde beboeren: endog krittskriften hans er å se på veggen ennu.
Da det kommer gjester, folder mr. Smallweed og Judy øieblikkelig armene og stopper letingen sin.
«Aha!» kvekker den gamle herren. «Goddag, mine herrer, goddag! Kommer for å hente sakene Deres, mr. Weeyle? Det er bra, det er bra! De føler Dem rent som hjemme her igjen, tør jeg si? Gleder mig å se Dem, gleder mig!»
Mr. Weevle takker og kaster et blikk omkring sig. Mr. Guppys blikk følger mr. Weevles. Mr. Weevles blikk
