ÅTTEOGTREDEVTE KAPITEL
En kamp.
På den fastsatte dagen vendte vi tilbake til Bleak House, og blev mottatt med overveldende velkomstglede. Jeg var nu helt frisk og sterk igjen. Husholdningsnøklene mine lå ferdig til mig på værelset mitt, og jeg ringte mig selv inn igjen som jeg hadde vært selve nyåret, med en munter liten Vee med dem.
De første dagene hadde jeg det så travelt med å ordne regninger, farte til og fra brummestuen og alle andre kanter av huset, omordning av skap og kister, sånn nybegynnelse i alt at jeg ikke hadde et øieblikks ro. Men da alt var i god ander igjen, tok jeg til London på et par timers besøk.
Jeg brukte Caddy til påskudd for denne reisen, og skrev på forhånd et brev til henne og bad henne være så snild å følge mig på et lite ærend jeg hadde å utføre. Jeg reiste tidlig om morgenen, og kom til London med postvognen i så god tid at jeg nådde Newman Street med dagen for mig.
Caddy, som ikke hadde sett mig siden bryllupsdagen sin, var så glad og kjærlig at jeg halvveis var redd mannen hennes vilde bli sjalu på mig. Men han var på sin måte like slem — jeg mener like god.
Gamle mr. Turveyedrop lå ennu, og Caddy laget til sjokoladen hans, og en liten melankolsk gutt som var læregutt, ventet for å bære den op til ham. Hennes svigerfar var overmåte snild og hensynsfull, fortalte Caddy mig, og de levde meget lykkelig sammen.
«Og hvordan har mor din det, Caddy?» spurte jeg.
