vognen i dag tidlig og kom hit for å konferere med ham.»
«Ja!» sa Richard, het i hodet, og så triumferende på Ada og mig. «Vi driver ikke saken på den gamle langsomme måten nu. Vi setter den i sving nu! Mr. Vholes, vi må leie noen til å kjøre oss til nærmeste stasjon og ta postvognen i kveld.»
«Som De vil, sir,» svarte mr. Vholes. «Jeg står fullstendig til Deres tjeneste.»
«La mig se,» sa Richard og så på uret sitt. «Dersom jeg springer ned til Dedlock Arms og pakker vadsekken min, og bestiller en vogn, har vi en time igjen før avreisen. Jeg kommer tilbake til te. Kusine Ada, vil du ta dig av mr. Vholes mens jeg er borte?»
Han fór avsted i rivende fart, og forsvant i skumringen. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å fortsette mot huset.
«Er mr. Carstones nærvær nødvendig i morgen, sir?» sa jeg. «Kan det være til noen gagn?»
«Nei, frøken,» svarte mr. Vholes. «Jeg kan ikke se det gjør hverken fra eller til.»
Både Ada og jeg syntes det var leit han skulde reise da, bare for å bli skuffet.
«Mr. Carstone har fastsatt grunnprinsippet for ivaretagelsen av sine egne interesser,» sa mr. Vholes, «og når det ikke er umoralsk, påligger det mig å utføre det.»
Vi kom til mr. Boythorns hus, der tebordet ventet oss. Richard kom, rastløs og opkavet, straks efter; han luter sig over stolen til mr. Vholes og hvisket noe til ham. Mr. Vholes svarte høit: «De vil kjøre mig, sir? Som De vil. Jeg står fullstendig til Deres tjeneste.»
Vi forstod av det som fulgte at mr. Skimpole skulde være igjen til i morgen og råde over de to plassene i vertshuset som det alt var betalt for. Ada og jeg var nokså nedslått for Richards skyld, og vi gjorde det så klart for mr. Skimpole som høfligheten tillot at vi vilde overlate mr. Skimpole til Dedlocks Arms og selv gå til sengs straks de nattereisende hadde forlatt oss.
Richards fyrige humør gav ikke noen av oss fred. Vi fulgte ham alle til bakkekammen over landsbyen, der
