«Men jeg får vel spørre dig om noe, Richard?»
«Jeg tror da det,» sa han leende. «Jeg vet ikke hvem skulde få det, om ikke du.»
«Du sier selv at du ikke fører noe velordnet liv?»
«Hvordan kan jeg det, kjære Esther, når ingen ting er ordnet?»
«Er du i gjeld igjen?»
«Naturligvis er jeg det,» sa Richard, forbauset over min enfoldighet.
«Er det naturligvis?»
«Kjære dig da, det er da visst nok. Jeg kan da ikke kaste mig så helt inn i en sak uten å få utgifter. Du glemmer, eller kanskje du ikke vet det, at ifølge både det ene og det andre testamentet får Ada og jeg noe. Det er bare spørsmål om den større summen eller den mindre. Jeg er på den trygge siden i begge tilfeller. Velsigne dig,» sa Richard, han rent morte sig over mig, «jeg blir nok all right! Jeg slår mig nok igjennem, kjære!»
Jeg følte så dypt den faren få stod i At jeg forsøkte, i Adas navn, i min fomynders, i mitt eget, på alle inntrengende måter jeg kunde finne på, å advare ham og vise ham noen av mistakene hans. Han tok alt jeg sa tålmodig og blidt; men alt prellet av på ham uten minste virkning. Jeg tenkte at nu stod det bare igjen å se hvad Adas innflytelse over ham kunde utrette.
Så da spaserturen vår førte oss tilbake til landsbyen igjen, og jeg gikk hjem til frokost, forberedte jeg Ada på den beretning jeg hadde å gi, og sa henne nøiaktig de grunnene vi hadde til å frykte at Richard holdt på å fortape sig selv og kaste hele sitt liv for alle vinder. Det gjorde emne meget ulykkelig, naturligvis, enda hun hadde meget større tro enn jeg på at han vilde rette på villfarelsene sine. Hun skrev da straks dette brevet til ham.
Kjæreste fetter!
Esther har fortalt mig alt du sa til henne i morges. Jeg skriver dette for å gjenta alt hun sa til dig, og la dig vite at jeg er viss på du før eller senere vil finne at vår fetter John er et mønster på sannhet, opriktighet og godhet, og
