bryr mig noe om den; men det er kanskje ikke fullt så utmerket for mig.
«Å, Richard,» protesterte jeg, «er det mulig du noen gang kan ha sett ham og hørt ham, at du noen gang kan ha levd under hans tak, og enda gi ord, om så bare til mig på dette ensomme stedet, for sånne uverdige mistanker?»
Han rødmet dypt, og han var taus en stund, før han svarte med dempet stemme:
«Esther, jeg er viss på du vet jeg ikke er noen tarvelig fyr, og at jeg har noen følelse av at mistanke og mistillit er usle egenskaper i en på min alder.»
«Det vet jeg godt,» sa jeg. «Det er ikke noe jeg er mer vi S$ på. »
«Det er bra pike!» sa Richard. «Det er likt dig, for det gir mig trøst. Jeg trengte til å få litt trøst i alle disse affærene nu, for det er noen leie noen, det er det.»
«Jeg vet godt,» sa jeg; «jeg vet like godt som du, Richard — hvad skulde jeg si? — at sånne mistydninger er fremmed for din natur. Og jeg vet like godt som du hvad det er som forandrer den.»
«Hør nu, søster,» sa Richard litt muntrere; «du vil være rimelig mot mig. Har jeg den ulykken å være under denne innflytelsen, så har han det også. Har den forvrengt mig litt, kan den ha forvrengt ham også. Jeg sier ikke at han ikke er en hederlig mann; i alle disse forviklinger og all denne uvissheten er jeg viss på han er det. Men den setter sitt merke på alle. Du har hørt ham si det femti ganger. Så hvorfor skulde har gå fri?»
«Fordi,» sa jeg, «han er en uvanlig karakter, og han har resolutt holdt sig utfor tryllekretsen, Richard.»
«Å, fordi og fordi!» svarte Richard på sin livfulle måte. «Jeg er ikke så viss på, min kjære pike, om det ikke kan være klokt å ta sig godt ut å vise sånn ytre likegyldighet. Det kan få andre interesserte til å bli slappe i å ivareta sine interesser; folk kan dø bort, og punkter kan gli ut av folks erindring, og alt dette kan være heldig nok.»
Jeg var så grepet av medynk med Richard at jeg ikke kunde bebreide ham annet enn med blikk.
«Esther,» fortsatte Richard, «du må ikke tro jeg er
