gamle barnet vilde være hos oss straks, bad han oss si et tidspunkt næste morgen da han kunde forklare sig like overfor mig. Jeg foreslo å spasere med ham i parken klokken syv om morgenen, og det blev avtalen. Like efter kom mr. Skimpole og forlystet oss en hel time.
Richard var litt sen om morgenen; men jeg slapp å vente på ham lenge, og vi svingte inn i parken. Luften var klar og duggfrisk, og himmelen uten en sky. Fuglene sang så deilig; det gnistret og funklet i lynget, gresset og løvet. Skogen tyktes blitt dobbelt frodig siden kvelden før.
«Dette er et yndig sted,» sa Richard og så sig rundt. «Ikke noe av prosessenes skurrende mislyd her!»
Men det var andre besværligheter.
«Hør, min kjære pike,» sa Richard; «når jeg får ordnet alle affærene, vil jeg komme her ned, tror jeg, og hvile.»
«Vilde det ikke vært bedre å hvile nu?» spurte Jeg.
«Å, hvile nu,» sa Richard, «eller gjøre noe helt bestemt nu, det er ikke så lett. Kort sagt, det kan ikke gjøres; jeg: kan iallfall ikke gjøre det.»
«Hvorfor ikke?» sa jeg.
«Det vet du, Esther. Bodde du i et uferdig hus, et som kanskje skulde rives til grunnen eller bygges op — i morgen, næste uke, næste måned, næste år — så vilde du ikke finne der lett å hvile eller bosette dig. Sånn er det med mig. Nu? Det er ikke noe nu for oss prosederende.»
«Min kjære, Richard,» sa jeg, «dette er en dårlig begynnelse på samtalen vår.»
«Jeg visste du vilde si det.»
«Og ikke bare jeg, kjære Richard. Det var ikke mig som advarte dig en gang, og bad dig ikke grunne noe håp eller forventning på familiens forbannelse.»
«Der kommer du tilbake til John Jarndyce igjen,» så Richard utålmodig. «Nu vel! Vi må nærme oss ham før eller senere; for han er hovedemnet for det jeg har å si; og da er det like godt først som sist: Min kjære Esther, hvordan kan du være så blind? Skjønner du ikke han er interessert i saken, og at det kan være utmerket for ham å ønske jeg ikke kjenner noe til prosessen og ikke
