inn på andre ting. Han var henrykt ved å se mig, sa han hadde grått gledestårer da han hørte jeg kom mig, begynte å forstå blandingen av godt og ondt i verden nu, følte han satte mer pris på sundheten når han hørte noen var syk.
«Min kjære miss Summerson, her er vår venn Richard,» sa mr. Skimpole, «full av de lyseste fremtidssyner, som han maner frem av kanslerrettens mørke. Det er meget behagelig, vet De!»
Jeg begynte alvorlig å tenke at Richard knapt kunde ha funnet en dårligere venn enn denne. Det gjorde mig urolig at han nu da han mest trengte til riktige prinsipper og fast vilje skulde ha i sin nærmeste nærhet denne inntagende løshet, denne luftige ophevelse av alle prinsipper og vilje. Jeg kunde ikke føle mig overbevist om at denne freidige innrømmelse av svakhetene og opreisning av uskyldig opriktighet var så helt ukunstlet som det så ut til.
De gikk tilbake med mig begge to. Mr. Skimpole forlot oss ved porten; jeg gikk sakte inn sammen med Richard, og sa: «Ada, kjære, jeg har med mig en herre som vil hilse på dig.» Det var ikke vanskelig å lese i det rødmende, forskremte ansiktet. Hun elsket ham inderlig, og han visste det, og jeg visste det.
Jeg fikk næsten mistro til mig selv at jeg holdt på å bli rent ond med all mistenksomheten min; men jeg var ikke så viss på at Richard elsket henne inderlig. Han beundret henne — enhver måtte det —; og jeg tør si han vilde fornyer deres ungdommelige forlovelse med stor stolthet og glød, hadde han ikke visst hun vilde respektere sitt løfte til min formynder. Likevel hadde jeg en pinende følelse av at han var under forvandling her også som i alt annet. Å, hvad Richard vilde blitt uten denne forbannelsen kommer jeg aldri til å få vite!
Han sa til Ada at han ikke var kommet for på noen måte å gjøre noe avbrekk i de vilkårene hun hadde gått inn på — altfor troskyldig og tillitsfullt kanskje — like overfor mr. Jarndyce. Han hadde kommet åpenlyst for å møte henne, og mig, og rettferdiggjøre sig for det forhold han nu stod i til mr. Jarndyce. Siden det kjære
