hjertelig velkommen i hjemmet hans — ditt hjem vil du bare regne det for å være det; og du er hjertelig velkommen her!»
«Talt som av den beste av alle små kvinner!» ropte Richard muntert.
Jeg spurte ham hvordan han likte yrket sitt.
«Å, jeg liker det bra nok,» sa Richard. «Det er all right. Det greier sig like godt som noe annet, for en tid. Jeg vet ikke om jeg kommer til å bry mig om det når jeg får ordnet mig; men jeg kan selge min stilling da, og — men bry dig ikke om alt det plageriet nu!»
Så ung og vakker og på alle måter så helt forskjellig fra miss Flite! Og likevel, i det mørke, spente, flakkende blikk så fryktelig lik henne!
«Jeg er i byen med permisjon akkurat nu,» sa Richard.
«Er du?»
«Ja. Jeg har svintet over for å se til mine — mine kanslerrettinteresser før den lange ferien,» sa Richard og tvang frem en likegyldig latter. «Vi begynner å få den gamle prosessen i sving til slutt, kan jeg love dig!»
Ikke noe å undre sig på at jeg rystet på hodet.
«Som du sier, det er ikke noe behagelig emne.» Og den samme skyggen fór over ansiktet hans igjen. «La det fare med alle vindene for i kveld. — Puff! — Borte! — Hvem tror du er hos mig?»
«Var det mr. Skimpoles stemme jeg hørte?»
«Det er mannen! Han gjør mig mer godt enn noen annen. For et fortryllende barn han er!»
Jeg spurte Richard om noen visste om at de kom hit sammen. Han svarte nei, ingen. Han hadde gått og hilst på det kjære gamle barnet — sånn kalte han mr. Skimpole — og det kjære gamle barnet hadde fortalt ham hvor vi var, og han hadde sagt han hadde lyst til å reise og hilse på oss, og det kjære gamle barnet hadde øieblikkelig hatt lyst å reise, han også og så hadde han tatt ham med sig. «Og han er verd sin vekt i gull,» sa Richard. «Sånn munter kar! Ikke noe verdslig ved ham!»
Jeg kunde sant å si ikke se noe uverdslig i at mr. Skimpole lot Richard betale utgiftene hans; men jeg så ikke noe om det. Ellers kom han inn nu og førte samtalen
