Under fjeldet laa hovedbygningen i skrivergaardstil, slik jeg hadde set det paa kortet som Hartvig sendte. Og flagget var heist.
Men nordenom den og nærmere fjæren laa et ærværdig, lavt, hvitmalet hus i en liten have. En række trær sprikte op av sneen; men de var ikke saa høie som trærne hjemme og svært knortet og veirvridd.
— Det er huset til mor, sa Hartvig uten at jeg hadde spurt. Du faar ikke bli forsagt, om hun negter at ha noget med dig at gjøre. Det gir sig nok med tiden, og jeg skal være dobbelt god mot dig.
Skøiten la til bryggen, og Hartvig tok mig under armen, og slik gik vi paa land. Folk traadte til side og gjorde vei for os, men ingen tok til hatten og hilste.
Paa gangtrappen møtte vi den nye husjomfruen, og bak hende i døraapningen begge tjenestjentene, som hun selv hadde fæstet.
Rødroset og klarøiet stod de der alle tre og smilte vakkert mot os to oprørere, som hadde dristet os til selv at bane vei frem til lykken hernede paa den jammerfulde, syndige jord.
Gangen var rummelig, lys og lun. Gjennem en dørgløtt saa jeg snippen av et vakkert dækket bord, hvor det glimtet i nypusset
