Vi sat endda oppe i bestiklugaren hos kapteinen og nød vor formiddagsvin. Men ute var det klisset snedrev og stiv kuling av vest, og det kom vel med at jeg var sjøsterk.
— Hvordan gaar det med dampskibsselskapet, dere finmarkinger tænker gaa i gang med? spurte kapteinen. Han var en klok, varmhjertet mand og god ven av Hartvig.
— Som det pleier, naar vi her nord vil starte et foretagende som kræver statens støtte i form av klingende mynt. Ansøkningen om statstilskuddet ligger i departementet; men litet vet vi om den blir behandlet paa tinget i aar, eller om den ret og slet er henlagt til næste.
— Det kan da ikke herske skygge av tvil om at pengene blir bevilget, bare saken kommer fore, mente kapteinen.
— Men alle vi som vet at netop nu er tiden inde til at omskape Finmarken til en bete Norge for nordmændene, vi har ikke raad til at vente, svarte Hartvig, rent heftig i ordlag og fagter og gav sig til at forklare og understreke for at vi ogsaa skulde forstaa.
Overgangen fra de aapne fembøringer til velindredede motorskøiter var unnagjort, sa han, og uten at hindres av vind og veir kunde fiskerne
