hode i fange hennes — aa faa lov til aa skrive dem a først?
Roli løfter hun hode mit op a sit fang og skyver mei fra sei, og fortvilet blir jei sittende der og vri mine hænder —: hva skal jei gjøre me dette menneske!... hun ejer jo ikke barmhjertihet... og gal er hun, splitter gal... og mei gjør hun ossaa gal... gud for en rædsel aa elske henne!... Og jei elsker henne — gud hvor hun rinner, rinner, rinner mei fortærende ned gjennom bloe... hvor jei tørster som et galt menneske etter bare aa faa lov til aa røre ve henne — aah! alltid kommer jei til aa elske henne, hva, hva i alverden hun saa gjør... aa gud!...
Roli og koll sitter hun der og ser paa mei — saa sier hun foragteli:
— Det var altsaa bare en saan liten sygdom dette at Di var gla i mei... og naa er det over...?
Aa Vera! Di vét hvor jei er syk a Dem!
— Pø! sludder! Di syk a mei? — aanej, Di har tat dem ut naa og pusset dem af igjen, de glasplatene som jeg hadde dugget litt til for Dem... og sat dem inn igjen skinnenes blanke... naa er alting iorden igjen — det er det hele!...
Mine taarer er stanset, jei bare stirrer paa henne i tør hét fortvilelse...
— Aa gjør ikke dette me mei Vera? sier jei tilslut hæst — aa gjør det ikke? Di vet hva jei lider ve det... aah, jei bér for mei! jei bér for mei; gjør det ikke? — og jei brister i graat og strækker bønli hænderne ut imot henne.
