Side:Bekjendelser.djvu/91

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

her ikke!... Gud saa jei er syk! — aah! at hun ikke ventet...

Pludseli stanser jei nervøst op, ubehageli tilmode —: jei er kommen frem i kanten af skoven, og foran mei ligger den aapne indgjærete græsbakken, som strækker sei fra Karolinestuen dernede og helt op til husene — huf! op langs den skal jei altsaa nu gaa, ubeskyttet af skoven, helt op til det hvite huse, ikke mørkere end det er naa!... Sæt at faderen ve et eller andet tilfælde befinner sei staaende ve et vindu oppi det hvite huse istedenfor aa sitte i havestuen oppi den andre bygningen højere oppe — og han saa opdager mei, og kommer ut og roper mei an... ossaa jei maa løpe min vej for ikke aa bli kjent — fy fanskin!...

Forfærdeli nervøs og ille tilmode skynner jei mei op for bakken til jei er kommen vel i ly af det hvite huse som gusjelov ingen vinduer har paa gavlsiden; sniger mei saa op langs husvæggen og titter frem om det øvre hjørne: Den grønne bakken ovenfor er stærkt oplyst — fra kjøkkenvinduerne hernede, og fra det store havestuvindue derborte tilvenstre — nej! saa gjerne jei vil, jeg tør ikke gaa opover bakken saa jei kunne faa se gjennem det store havestuvindue inn der hvor hun er, og kansje faa øje paa henne — hu nej!... Og der harker det! — gammelns hark!... kommer han ut paa trappen kan han se mei — fy fan! — og nervøs trækker jei mei tilbake inn i skoven, og sætter mei ned me ryggen lænet mot et træ, og venter...