— Nej! dette har du gjort me andre før — og da
vil ikke jei!
— Aldri har jei gjort det og aldri hat lyst til aa gjøre det før naa me dei! hvisker jei angest — men jei har læst hos Guy de Maupassant om to som gjør det... De kommer klyvende op a en fjellsti, varme og trætte, og finner en bæk, der lægger hun sei ned og drikker, og imens bøjer han sei ned over henne og kysser hennes nakke. Og pludseli føler hun for første gang at hun er forfærdeli gla i ham og venner sei om me munnen full a vann, slaar armene om halsen paa ham og trykker sine læper mot hans — og sprøjter saa vanne inn i munnen paa ham. Og han drikker det vellysti i sei, og de synker om paa marken sammen — og hun føler det for første gang som noe vidunderli gott aa være hos ham. Aa Vera gjør det igjen? vil du? — jei stirrer angest og bønli op paa henne...
Hun ser paa mei litt først me de strænge kolle øjnene. Men pludseli bløtnes de og sløres til igjen, det ømme smerteli-sanselie smile glier igjen frem om hennes læper — og hun sætter igjen glasse for munnen og fyller den, og bøjer sei saa over mei og gjør det igjen... og det rinner som bævende vellyst igjennem mei.
Og hun gjør det igjen og igjen, gang paa gang, til jei svimler vellystdrukken bort i en søt rus og vét igjen ingenting — andet enn at jei er hos henne og at hun er gla i mei... og alt er saa vidunderli gott at jei maa dø — — —
