Side:Bekjendelser.djvu/47

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

ne nerver, nattens hjertesammensnørende angest er blet til en stor underli stille venten som fyller skoven me alvorsfull højtid — jei maa lissom dæmpe mine skritt for ikke aa forstyrre stilheden...

Men pludseli aapner skoven sei: unner mei ligger igjen Emmestadbugten solbeskinnet utover me den kjente pynten derute tilhøjre — og en tør hét angest griper mei og snører igjen mit hjerte sammen.

— Hun er tapt... tapt for bestandi! hvisker det inni mei og det er som jei maa dø — og angsten stiger og stiger for hvert skritt jei tar nedover... jei faar en forfærdeli trang til aa skrike... hyle i vilden sky som en vanvitti... men kan ikke... gaar isteden bare fortere og fortere, fortere og fortere — intil jei tilslut ikke kan andet, men tar den siste bratte bakken i vilt sprang nedover...

Me et hopp er jei over ledde og staar inne paa Jensines jore.

— Er Frithof kommen tilbake? roper jei hæsblæsende ned til Jensine som staar og luker nede i kjøkkenhaven.

Hun retter sei langsomt op og ser paa mei me de lyse kolt blinkende øjnene inne under det blaaternete skoute — og sier saa, roli:

— Nej, han er nok ikke det. Men, han skulle vel snart kunne være her naa vel...

Altsaa ingen afgjørelse endda! — Jei faller fulstændi sammen, alting inni mei tar til aa dirre og bævre som gelé — og jei begynner igjen min vanlie fortvilete gang op og ned mellem det hvite huse og