Side:Bekjendelser.djvu/330

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

noe saant siste farvel me mei... senn mei ikke væk!

og jei ser henne bønli inn i øjnene, og hode mit synker tongt ned paa hennes bryst.

Saa gaar der som et rykk igjennem henne og hun griper om hode mit me begge sine hænder og holler ansigte mit op tæt foran sit:

— Du! sier hun næsten haart — jei angrer at jei kom ut til dei! skjønner du det! — naa er de altsaa tabt disse to dagene!... naa skal jei altsaa ha det om igjen imaaren, det som jei hadde den maarenen efter at vi hadde sagt adjø til hverandre sist — aa gud, gud! hvor det var forfærdeli — hun slipper hode mit og stirrer hen for sei —: det kommer aldri før bakefter me mei, sier hun sagte; men da kommer det orntli — nej, hvor jei angrer paa dette!...

— Hadde de hjulpet for dei da, disse to dagene!

— Ja noe saa! — hun nikker stille.

— Mei hadde de ingenting hjulpet. Ingenting. Saa jei angrer ikke paa at jei har faat se dei igjen — mei hjælper saa allikevel ingen ting...

— Men si mei, sier jei om litt — er det ham som har forlangt denne skilsmissen?

— Nej, han har ikke netop forlangt den; men, saan som han er, saa gaar det ikke længer me dere begge to — det blir for brysomt og vont... du saa jo sell: jei ville ta live a mei den aftnen... det gaar ikke me dere begge to — og saa vét du: jei maa jo vælge ham.

— Ja, siden du ikke ville gi mei de 8 nætterne til et forsøk, saa maa du jo det...