Side:Bekjendelser.djvu/323

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

det var dette da, at Dere ikke kan være hjemme den siste kvellen Dere er her!

«Hjemme»! tænker jei ve mei sell og gaar ut a døren — hø! bæstet er blit ræd for sine egne spøkelse-historier!...

— Skal jei reje op til Dere hér inat? eller blir Dere derborte? roper hun efter mei — tonen er alt alt andet enn venli, og det skal tydelivis være en insinuation.

— Vist skal Di reje op ja, for en fan! — er Di gælen Di? roper jei tilbake.

Mekanisk diller jei saa i mørke nedover til bryggen og stiger i prammen og ror ut om pynten derute, og videre norover langs lanne — uten aa tænke, uten aa føle noenting andet enn det ene: hun er der ikke!... hun er der ikke!... naturlivis ikke!

Jei er naad næsten bort til Hvitstensbugten da jei pludseli opdager at jei kommer ingen vej mere, jei ligger jo bare der og plasker me aarene i vanne jo. Jei tar mei sammen og vil ro orntli igjen, men kan ikke; jei er for kraftesløs, jei aarker ikke løfte aarene a vanne engang, og føler at jei er like ve aa besvime. Saa blir jei ræd —:

Hva djævelen i helvete! jei skulle vel aldri falle paa aa bli orntli syk her naa og ikke række frem?!... aah! da er det fordi hun er der! — naturlivis!

— og jei sanker fortvilet sammen mine siste kræfter og ror et stykke videre.

Men pludseli knækker jei fulstændi sammen, faar ont, og siger ned i bunnen af prammen, me armene