Side:Bekjendelser.djvu/32

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

vi har netop hat noen lignende tilfælle hvor utsættelse har vært nægtet... vi kan ikke fravige den regel... det er meget ubehageli dette her, men...

Han blir gaaende der en stunn uroli op og ned a gulve me bekymret ansikt. Saa tilslût sier jei:

— Ja, da er der altsaa for mei bare én ting aa gjøre!...

Han ser litt forskræmt bort paa mei — saa fortsætter jei:

— Jei faar senne inn en benaadnings-ansøkning. Di skjønner naturlivis at jei ikke vil benaades af ministeriet Sverdrup; men, jei kan ikke la mei sætte inn imaaren, og altsaa senner jei idag inn en benaadnings-ansøkning. Di blir nøtt til aa gi mei utsættelse til den er afgjort — og innen det sker, har jei tat ansøkningen tilbake.

Walter Scotts gamle barne-ansikt opklares, og han stanser sin gang paa gulve og sætter sei igjen.

— Ja! sier han velvilli — hvordan har det sei nu me det?... nu skal vi se hva Schweigaard sier! Og han slaar op i Schweigaard som ligger foran ham paa bore og læser højt nedover for mei. Først kommer der et langt: «Det kan vistnok ikke antages» osv. — og Walter Scotts ansikt formørkes igjen litt efter litt. Men saa, over paa næste side, kommer der tilslut allikevel et afgjørende «Men» — og Schweigaard konkluderer, at jo: er benaadnings-ansøgning insent, saa maa der utsættes me straffen.

— Jaha! sier statsraaden fornøjet og slaar bogen sammen igjen — saa faar Di altsaa skynne Dem aa