Side:Bekjendelser.djvu/314

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

foran dei, mens du gaar tværsover tune; skræver saa rask over det lave gjære og gjør et par skritt fremover mot skoven me en forsikti spejdende hodebevægelse — de nøkne arme lyser i mørke. Saa rasler mine fottrin i det tørre løv litt højere oppe, og du venner dei rask og kommer gla opover, me armene strakt ut imot mei, og øjne og tænner skinnende i et vidunderli smil. Og jei griper dine hænder og trykker dem, og haann i haann gaar vi stille inn i skoven. Derinne vil jei snakke me dei men kan ikke — og isteden gaar jei runt dei og bâk dei, og bare ser paa din dejlie skikkelse. Og du læner ryggen din op mot bryste mit; og jei kysser dei paa haare og klapper dei paa kinne, og sier bare stille —: «Jei kan ikke fatte det, at om noen dage til saa skal vi ikke se hverandre mere». Saa venner du dei om me et kast og ser mei inn i ansikte me dit ægte rovdyrsmil og sier, sikkert og fornøjet —: «Og hvorfor skulle vi ikke se hverandre mer?» — «Nej, naa skal jo jei i fængsel, og du skal jo gifte dei me ham — og saa rejser du bort til et sted hvor jei ikke kan komme» — «Aa langtifra!» svarer du — «jei gifter mei, ja! men — vi gjør hva vi vil!» — og øjne og tænner glinset ennu mere rovdyragti enn før. — Men jei sto trist: jei visste jo det var ikke bestandi du var rovdyr; jei visste du var omskifteli som skjæbnen, og at jei elsket dei til rædsel... Omskifteli som skæbnen! — hvor var det en anden Vera som sto der oprejst mitt paa gulve i lampelyse inni det lille ækle værelse hans naa siste aften,