Side:Bekjendelser.djvu/305

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


— Nej det kan vi ikke — for vi forstaar det jo ikke...

— Nej...

Jei blir sittende der me hennes haann i min. Vi finner ingenting mere aa si hverandre, sitter bare der tause, og ser uafladeli bort paa klokken begge to...

Naa er fem minutter gaat...

Og naa fem minutter igjen...

Og naa atter fem minutter... — nej, jei føler ingen ting ve det...

Tilslut er klokken blit elve og jei venter nervøst paa at den skal slaa — jo, saa begynner den. Jei tæller slagene, og da det er forbi ser jei paa henne og sier stille:

— Maa jei gaa strax?

— Nej, du behøver ikke a gaa før vi hører ham komme — og hun gaar ut og lukker op entrédøren og lar døren til værelse ossaa staa aapen for at vi bedre skal kunne høre ham...

Alt er døds stille; vi sitter der og venter — saa endeli hører vi trin helt nede i trappen, og rejser os.

— Adjø! sier hun og slaar armene om halsen paa mei.

— Adjø! sier jei og trykker henne inntil mei og kysser henne paa munnen — men føler ingenting ve det. Slipper henne saa, og gaar baklængs ut a det lille værelse, mens hun staar igjen mitt paa gulve derinne og stirrer efter mei.