og Majken var gaat — saa kom han til aa spørre mei hva det var for noe jeg hadde snakket me dei om saa længe. Det ville jei ikke si ham, og saa spurte han pludseli om jei hadde kysset dei derinne. «Ja!?» sa jei — «naturlivis!» — og saa ble han me ét aldeles hvit i ansikte og sa at det var en forhaanelse mot ham! «Men er du gal?» sa jei — «det har jei da gjort i hele sommer — har du ikke visst det?» — «Nej, det hadde han ikke visst!» — «Men er du da ren idiot?» — Ja, kansje han var idiot, men han hadde hele tiden trodd, at der ikke hadde vært noenting mere mellem os to, siden han var kommen tilbake fra Kjøbenhavn — og han ble sittende der hvit i ansikte og se ut i luften uten aa si noe mer. Og da jei saa ville sætte mei bort til’n og gjøre det gott igjen, saa kastet han mei fra sei og sa igjen, at det var en forhaanelse mot ham! — og ble igjen sittende der me det hvite ansikte uten aa si noe og bare se væmmeli ut... Og saa ble jei ossaa væmmeli naturlivis, og sa heller ingenting... og saa — ja saa var det ikke mer. — Dagen efter, igaar altsaa, var vi i selskap hos Christian Lange, og dér sat jei hele tiden og saa ut i luften og sa ikke et or, og ødela hele selskape for dem... Lange ba os me en tur ned i Bodegan for aa se aa faa stemningen op, men ingenting hjalp — jei var like væmmeli baade nedi Bodegan og siden da vi kom hjem til Lange igjen... Og saa holt jei ikke mere ut... og saa skrev jei til dei og ba dei komme — jei ville ta live a mei. Men saa hadde jo ikke du den morfinen... og saa kom vi hjem her om aftnen... og saa gik det over... alting
