Side:Bekjendelser.djvu/278

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
XLVII

Dagen efter. (Manda 30te Juli 88)

Klokken er elve om aftenen.

Ve hjørnevindue inne hos Gravesen sitter Schander og jei ve en pjolter. Kaféen er næsten tom; ikke et menneske andre enn os i den afdelingen hvor vi sitter; trist og tomt alting runt omkring os, og tause og trætte sitter vi der og stirrer hen for os røkende og nippende til pjolteren. Den ene samme trætte fortvilete tanken løper i syk ring omkring inni hode mit:

... hva skal det bli?!... i sløv fortvilelse gaar jei her dag efter dag, kan ikke faa se henne, kan ikke faa snakke me henne, vet ikke hvor hun er, ikke hva hun gjør, ikke hva hun tænker paa — ingenting vét jei om henne... Og han rejser naturlivis ikke imaaren heller... han rejser naturlivis ikke før han har set mei vel i fængsel saa han kan være tryg... aldri mere faar jei en stunn være helt alene me henne — herregud hva skal det bli?... gid jei var dø!

og igjen tar jei en slurk af pjolteren og igjen et drag af cigaren — og igjen begynner den samme sløve fortvilete tankering sit kredsløp paany: