Side:Bekjendelser.djvu/272

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


— Ja! ja! hvisker jei, pludseli angest, — kom igjen! kjære dejlie du... forfærdeli ville det jo være om du ikke kom igjen — aa Vera! Vera! hvor jei elsker dei!

og angest klynger jei mei inntil henne: gud, tænk om hun naa ikke kom igjen... hvor skulle jei kunne holle det ut hvis der ikke ble en liten tanke tilbake om at engang kommer hun igjen? aa gud nej!... Men kommer hun ossaa virkeli? — gud om hun naa ikke kom...

Rædsel griper mei ve tanken, jei ser mei igjen sitte dernede i den skumle kjæller-kaféen, sammenkrøpet i mit sofahjørne og stirre fortvilet ut i luften — alene... Schander er rejst, Onsum dø og borte — alene sitter jei der og stirrer fortvilet paa mine syke minder og forsøker aa dulme min rædsel ned... Men det nytter ikke, jei skal jo ikke se henne mer — aa gud, jei holler det i al evihet ikke ut, la mei faa dø! la mei faa dø!

— og afsindi af angest løfter jei hode og ser op. Saa møter jei hennes øjne som sænker sei ømt og kjærli i mine — og det rinner som en stille lindring igjennem mei...

— Jei er saa gla i dei idag! sier hun stille og klapper mei sagte nedover kinne — og jei syns jei maa dø a taknemmelihet mens jei stirrer sykt inn i det kjære dejlie ansikte hennes...

— Vera! sier jei om litt — hvor jei tænkte paa dei idag! hvor jei ønsket at du hadde vært der!... Det var nede i Katakomberne, en fæl skummel kjæller-kafé nedi Slotsgaten som du vist ikke kjenner —