Side:Bekjendelser.djvu/204

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

træbryggen dernede braastanser vi — og alting bæver inni mei ve det blik hvorme hun venner sei mot mei. — Og pludseli slaar hun igjen armene om mei og trykker mei volsomt inntil sei, uten aa si et or...

Men saa tar hun begge mine hænder, sænker igjen de store kjærlihets-glimtende øjnene dypt i mine, og hvisker det me sit ansikt tæt op mot mit:

— Du! — kommer ikke faderen, skal du faa være hos mei inatt!

og halt bevisstløs synker jei uten aa svare inn til hennes bryst...

Stille ror vi saa ut bugten og bortover langs lanne i den hallmørke sommernat — hun sitter der foran mei og skyver paa aarerne, de store kjærlihetsfulle øjne i mine. Og jei finner ingenting aa si henne, mit hjerte er saa bævende fullt — jei har bare trang til aa synke stille inn til hennes bryst; dér syns jei jei kunne dø a taknemmelihet...

Da vi næsten er naad bort til Hvitstens-bugten aarker jei ikke mer, jei vipper aarerne inn og glier ned paaknæ foran henne me armene om hennes liv og hvisker det fortapt inn ve hennes bryst:

— Aa Vera, hvor du gjør mei lykkeli...

Og hun tar mit hode inntil sei og klapper mei nedover haare og kinne — og venner saa mit ansikt op mot sit og sier stille:

— Skjønner du idag, at jei er gla i dei?

— Slik har jei aldri skjønt det før! hvisker jei sagte — aa Vera, hvor du gjør mei ufatteli lykkeli...

Men som hun sitter der og holler mei bløtt inntil