— Goaften!
— og nok en nøken skikkelse gaar forbi mei i mørke og ned i trappen.
— Er det kolt? roper han ut til Fredrik, mens han dypper foten nedi me et gys.
— Nej!... dejli! roper Fredrik derute — og klatsch! dumper den andre hvite skikkelsen ossaa uti og fosser afsted utover, den ossaa, sparkende me bena saa det spruter omkring den.
— Er det ikke dejli? roper Fredrik.
— Jo, nydeli! — ahh!
og de to hvite kroppene boltrer sei videre omkring derute i det mørke vanne og snakker og ler.
Et øjeblik ennu staar jei der paa bryggen og ser paa dem og ønsker dem satan ivoll begge to — saa venner jei mei om og gaar inover bryggen og bortover strannen, forfærdeli nervøs og ille tilmode —: naturlivis er der vel kommet noe ivejen...
Et lite stykke borte møter jei Bjørck og Vera. Jei hilser og han hilser — og saa slipper hun hans arm og gaar me mei tilbake. Han staar igjen, blek i natten, me det store lyse skjægge.
— Jei tænker ikke dere har noe imot at jei bader litt længe! sier han innædt bittersøtt efter os — det klinger som vil han si: «Jo det er en dejli kjæreste jei har! og en dejli ven jei har hat!»
— Rejs til helvete! har jei lyst til aa si, men jei biter det i mei. Men hun sier, irritert, i en foragteli tone: