Side:Bekjendelser.djvu/148

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

glier prammen hen over det sortblanke vann... Der var ingen der vi komme fra; ingen venter os noensteder hen, og stille sitter hun der agter i prammen og ser paa mei me de store sort lysende øjne. Saa alene har jei aldri vært me henne! det er som om bare vi to er til, og mit hjerte banker saa det høres...

Jei lar prammen glie omkring en odde og inn i en liten vik som jei kjenner, tar et par kraftie aaretak, og slænger saa aarerne inn — og da prammen skurer op i strannen ligger jei alt der agter, paaknæ foran henne, me armene om hennes liv og ser henne op i det dejlie elskede ansikte:

— Vera! hvisker jei sagte — la os gaa ilann her?... strax heroppe er en aapen plass, et lite grønklædt bakkehell mitt i skoven, hvor jei har ligget saa ofte og læng- tet efter dei — kom la os gaa derop?

— Nej... du... jei vil ikke det! sier hun dæmpet.

— Men hvorfor ikke?

— Nej, jei er jo syk jo!...

Hennes øjne hviler saa ømt i mine mens hun sier det, men jei ser at hun vil det ikke — og saa vil ikke jei det heller, og jei bare synker betat inn til hennes bryst. Og hun tar igjen mit hode i sine arme og trykker det bløtt inntil sei —: Gud, hvor jei er gla i dei! hvisker hun stille.

Og mei er det som hører jei det for første gang og fatter det ikke... det er for stort, for vidunderli, for ufatteli... mit hjerte rummer det ikke — og alting inni mei løser sei op og flyter ut i uendeli ømhet,