Side:Bekjendelser.djvu/132

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

narre os igjen! roper Majken op til henne — bare kom! ikke bry dei om det!

— Jaja, gaa dere! svarer Vera — jei kommer strax efter! Og me en beslutsom mine som vil hun ialfall ha sikker rede paa tingene, klyver hun op a skrænten, og gaar like forbi mei inn mellem buskene. Da hun imidlertid ingen opdager derinne, bare ser hun sei forundret omkring og gaar tilbake — og da først, idet hun for anden gang passerer like forbi mei, plystrer jei paanyt og stikker hode frem a den busk hvor jei sitter gjemt.

Et dejli smil lyser op i hennes ansikt, jei ser hvor hun blir gla ve aa se mei — og mit hjerte stanser i bævende glæde.

— Nej hvor det var morsomt! sier hun — saa det var dei allikevel...

— Ja, sier jei og springer frem og griper hennes haann — gud saa ræd jei var at du skulle bli vonn for jei kom! Men jei maatte komme... jei maatte!... aah saa syk jei har vært a længsel — jei kunne ikke la det være...

Hun svarer ikke, bare ser paa mei, forfærdeli bløtt — saa spør jei sagte, rædd for hennes svar:

— Har Di tid til aa være me ut paa vanne litt?

— Jada! brilliant tid! jei skulle ikke badet allikevel, skulle bare set paa de andre, jei kan jo ikke bade naa som jei er «syk» — hvor har du baaten henne?

— Strax herborte, i den næste bugten.

— Udmærket! kom saa gaar vi!