Men ikke et menneske viser sei. Angesten ve at
hun ikke er her raser som afsinn igjennem mei,
jei føler at jei staar det ikke ut, at jei blir gal!... og
vil just i fortvilelse til aa rejse mei og styrte did op
hvor hun er, koste hva det vil — da pludseli Majken
og Bekkasinen, i blaa kjoler og store gule straahatter
trær frem i havestudøren og gaar ned a trappen.
Utenfor stanser de et øjeblik mens Majken sier noe
som jei ikke kan høre inn gjennem døren igjen,
men gaar saa roli ut gjennem den hvite stakitporten,
ut paa vejen — og kommer langsomt nedover mot
mei, me badehaanklæer under armen.
Jei føller dem nervøst me øjnene — det generer mei at de gaar saa langsomt og tar det saa roli — aah, hadde det endda vært Bekkasinen alene, henne kunne jei da faat til aa hjælpe mei! men den anden, hun hader mei jo!...
— Idet de passerer forbi, like under der hvor jei ligger, hører jei pludseli noen komme springende længer oppe; og da jei nervøst løfter øjenene er det som jei faar hjerteslag —: I blo-blekt liv me bare arme, og stor gul straahat kommer Vera i full fart springende nedover den bratte solbeskinnete vejen!
Jei er like ve aa miste sansen, men griper mei volsomt sammen og faar plystret det kjente signale, just som hun styrter forbi like under mei.
Hun braastanser og ser op, overrasket og forundret.
— Aa det er bare lille Katja som er ute og vil
