Side:Bekjendelser.djvu/119

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

aa faa en enne paa det — saa skal jei ved gud ossaa synge.

— Syng Di først da! sier Bekkasinen — og uten aa betænke mei synger jei me tyk stemme, uten akkompagnement, for ingen kjenner melodien:

Naar stormen suser ve nattetid
og pisker den kulsorte bølge hvit,
naar fisken flygter og søker ly
og rædde maaker til landet fly —
da maa jei ut, jei maa ut at prøve
kampen mot havets vrede løve!
Dér, i den ville, den dødssvangre dyst —
faar jei fred i mit bryst.

Men stop, hva nytter det, al den stunn
mit haap finner ingen ankerbunn —
min mast er knækket, mit ror er væk!
mit sejl er flænget, min jolle læk!...
Havet er vitt, kan min kval ej tæmme,
havet er dypt, kan min sorg fornemme
— sæt saa herinne et krybdyr-bo!
kan min sjæl faa ro.

— Ja, det var en sørgeli sang, sier Vera og ser paa mei — og saa synger Bekkasinen, og jei haaper at det er slut. Men isteden gir de sei saa til aa «spille hverandre» som de kaller det: de klimprer paa pianoforte et par akkorder eller en stump af en melodi: «det er dej!» sier de, og «det er dei!» — og