Side:Bekjendelser.djvu/111

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

— og hun ler skøjeragti ned til ham, skotter igjen fort bort paa mei, og svinger sei saa op i træe. Men strax kommer Majken og Bekkasinen løpende til og forsøker aa ryste henne ned, og hun skriker og tilkaller Gaarder, og trær ned paa hans skuldre igjen — og spaserer saa, mens de andre blir ve aa ryste i træe, fort ned a hans ryg, mens han forsikti lægger sei ned paa alle fire. Léende hopper hun saa ned paa joren, og springer bort og griper sit glass, me et fort lite blik hen paa mei —: Skaal allesammen! roper hun lysti og drikker ut — er der mere absinth?

— Nej desvære! svarer jei og viser henne den tomme flasken.

— Saa rejser vi! sier hun straalende — det er dejli aa være paa vanne naa! — og uten aa vente paa de andre sætter hun paa sprang ut af haven.

I et nu har jei tat henne igjen, og side om side springer vi nedover bakken til søen og ut over den lange tynne træbryggen. Da vi stanser derute paa ennen a den og venner os om, ser vi at de andre ennu er helt oppe ve haven og kommer langsomt nedover — og saa møtes vore øjne.

— Vera! hvisker jei sagte og griper hennes haann — hvor jei har længtet efter Dem...

— Har du det?... min egen gut!... hun ser mei bløtt inn i øjnene og klapper mei nedover kinne.

— Faar jei ro Dem hjem alene?

— Ja det ved gud du faar!... kjære kjære dei —