Side:André fra Kautokejno (1879).pdf/287

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
271

han er en Lodhaver[1], og at jeg intet andet ejer end Lodløshed[2], sig ham, at Verden er en laant Verden, men at Gud Herren, idet han skabte[3] den, tillige velsignede den. Sig ham, at vi ville mødes hos Gud.«

Lamik Nikkut brast i Graad og kyssede sin Hustrus og sit Barns Hænder.

»Lamik!« raabte Seimke, idet hun slyngede sine Arme om hans Hals, »Gud give os i sin Himmel et Fredens Gensyn!«

Da Dampskibet gled ud over Sundet, stod Lamik Nikkut i Bagstavnen og stirrede med kors­lagte Arme tilbage mod Tromsø.

Han tænkte paa den Tid, da han slyngede Suopaen[4] paa Javrisduoddars Sletter.

»Befalet Gud,« sagde han. »Hvo som falder paa denne Sten, skal sønderstødes, men hvilken den falder paa, ham skal den sønderknuse.«


  1. En, der er lykkelig.
  2. Lodløshed: Ulykke.
  3. Skabe betyder ogsaa velsigne.
  4. Slyngen.