Denne siden er korrekturlest
271
han er en Lodhaver[1], og at jeg intet andet ejer end Lodløshed[2], sig ham, at Verden er en laant Verden, men at Gud Herren, idet han skabte[3] den, tillige velsignede den. Sig ham, at vi ville mødes hos Gud.«
Lamik Nikkut brast i Graad og kyssede sin Hustrus og sit Barns Hænder.
»Lamik!« raabte Seimke, idet hun slyngede sine Arme om hans Hals, »Gud give os i sin Himmel et Fredens Gensyn!«
Da Dampskibet gled ud over Sundet, stod Lamik Nikkut i Bagstavnen og stirrede med korslagte Arme tilbage mod Tromsø.
Han tænkte paa den Tid, da han slyngede Suopaen[4] paa Javrisduoddars Sletter.
»Befalet Gud,« sagde han. »Hvo som falder paa denne Sten, skal sønderstødes, men hvilken den falder paa, ham skal den sønderknuse.«