Side:André fra Kautokejno (1879).pdf/280

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
264

Man stod i Forventning; der var Stilhed som i en Kirke.

Klokken manglede ti Minuter i tolv.

Spændingen blev uudholdelig.

Klokken manglede fem Minutter i tolv.

Se! Da begyndte en gylden Glans at brede sig i Pyramiden mellem de tvende Fjeldtoppe, der vare Maalet for alles Blikke.

Glansen blev stærkere og stærkere. André holdt Aandedrættet.

Og Elven bredte sig mellem Stenene som et Spejl forat modtage den guddommeliges Billede; hver Bølge var glattet ud.

Og Solen kom frem!

Langsomt hævede den sit straalende Øje.

Fjeldvæggene aabnede sin Klippeportal, og igennem den saa man pludselig ind i Himlenes Himmel, lige ind i Guds evige Salighed.

Og Tilskuerne faldt paa Knæ, idet de istemte:

»Som den gyldne Sol frembryder.«

Men André brast i Graad; noget inden i ham var blevet forløst.

»Tilgiv mig!« sagde han til sin Hustru og til sin Fader. »Tilgiv mig, ligesom Jesus Kristus har tilgivet mig for sin bittre Lidelses og Døds Skyld.«