Side:Amundsen,Roald-Sydpolen II-1912.djvu/89

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest


Denne første aften la vi dog baand paa os. Vi syntes ikke, vi vilde styrte os over vore firføttede venner og fortære dem, før de hadde faat tid til at bli kolde.

Vi forstod snart, at „Slagteren” ikke var nogen gjestmild plads. Temperaturen gik om natten ned, og voldsomme kastevinder herjet sletten bortover. Det rusket og rev i teltet, men der skulde mere til for at faa tak paa det. Hundene tilbragte natten med at spise. Vi kunde høre det knase og brake under tændene deres, naar det hændte, at vi vaaknet et øieblik.

Virkningene av den store og hurtige høideforandring gjorde sig ogsaa straks gjældende. Naar jeg skulde vende mig i posen, maatte jeg gjøre det avdelingsvis for ikke at miste pusten. For at komme rundt maatte jeg trække nogen ekstra aandedrag, At mine kamerater hadde det paa samme maate, behøvde jeg ikke at spørre om. Hørselen var tilstrækkelig.

Det var stille, da vi tørnet ut, men veiret saa ikke helt lovende ut — overskyet og truende.

Vi benyttet formiddagen til at flaa endel hunder. Endnu var som sagt ikke alle de gjenlevende oplagt paa hundekjøt, og det gjaldt derfor at servere det paa den mest lokkende maate. Flaadd og oppartert gik det ned over hele linjen. Selv de mest kræsne lot sig da overtale. Men med huden paa vilde det ved denne anledning ikke lykkes os at faa alle til at spise. Sandsynligvis skrev denne ulyst sig fra den lugt, som ligger i den. Og jeg vil medgi, at den ikke er appetitvækkende.

Selve kjøttet, som det laa der oppartert, var sandelig fint nok at se til. Ingen slagterbutik vilde kunne fremstillet finere syn end det, vi hadde for os, da vi hadde