Side:Amundsen,Roald-Sydpolen II-1912.djvu/78

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest


I passet mellem de to fjeld og et stykke ind paa vidden kikket Godfred Hansen op. Det var en ganske eiendommelig top at se til. Det var netop saavidt den stak næsen op gjennem plataaet. Den var langstrakt, og mindet helt og holdent om mønet paa et hus. Skjønt den saaledes bare saavidt var synlig, laa dog denne top 11 000 fot over havet.

Efterat vi hadde undersøkt forholdene her og fundet ut, at vi imorgen — saafremt veiret tillot det — vilde række vidden, begyndte vi tilbakemarsjen vel tilfreds med resultatet av vor trip. Vi var enige om, at vi var trætte og længtet efter at komme ned til vor leir og faa os litt mat i livet. Stedet, hvor vi vendte, laa ifølge aneroidbarometeret 8000 fot over havet. Vi var derfor 2500 fot høiere end vor teltplads nede i bakkeheldet.

I vore gamle spor gik det lettere at komme ned, om end turen tilbake igjen blev noget ensformig. Paa mange steder heldte det bra undav, og fine løiper hørte ikke til sjeldenhetene. Henimot vor leirplads hadde vi den skarpeste nedstigning. Saa nødig vi vilde, fandt vi det dog fornuftigst at sætte vore to staver sammen og lage en solid bremse. Det gik bra nok allikevel.

Det var et vakkert og imponerende syn vi hadde, da vi rak ut paa fjeldkammen som vort telt laa under, — dypt nede —. Omgit paa alle kanter av uhyre revner og aapne gap saa teltpladsen sandelig ikke meget indbydende ut. Vildheten i landskapet heroppefra er ikke til at beskrive. Hul i hul, revne i revne og svære isblokker hulter til bulter. Det var let at se, at her var naturen den mægtigste. Her nyttet det ikke at tænke paa at komme frem.