Side:Amundsen,Roald-Sydpolen II-1912.djvu/472

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

fra Scotts Nunatak er slirede og tildels ganske finkornede kvartsdioritskifere. Glimmerskifere findes ikke blandt prøvene herfra.

Hvad man vet om Syd-Victorialands geologi skyldes væsentlig Scotts ekspedition 1901—1904 med H. T. Ferrar som geolog og Shackletons ekspedition 1907—1908 med prof. David og R. Priestley som geologer. Efter disse ekspeditioners undersøkelser bestaar Syd-Victorialand av et mægtig, gammelt kompleks av krystallinske skifere og granitiske bergarter, som over store strækninger er dækket av en i det store og hele horisontalt liggende sandstensformation („Beacon Sandstone”, Ferrar), som er mindst 500 m. mægtig, og hvori Shackleton fandt kullag og fossilt træ (naaletræ). Dette bestemmer en nedre grænse for alderen av sandstensformationen som tilhørende over-devon eller undre karbon. Shackleton fandt videre paa 85° 15’ s. br. kalkstenslag, som han anser for at ligge under og være ældre end sandstenen. I kalkstenen, som ogsaa i det hele ligger flatt, er der fundet forsteninger, som viser, at den er av gammel-palæozoisk alder. Den underliggende ældre mægtige formation av gneiser, krystallinske skifere og graniter o. s. v. er da temmelig sikkert av archæisk alder og tilhører grundfjeldet.

Vulkanske bergarter findes kun langs kysten av Ross-havet og paa en ørække utenfor paralel med kysten. Shackleton paatraf ikke vulkanske bergarter, hvor han steg op fra isbarrieren paa sin rute mot Sydpolen.

G. T. Prior, som har beskrevet bergartene indsamlet paa Scotts ekspedition, angir som tilhørende grundfjeldskomplekset: gneis, graniter,- dioriter, banatiter o. a.