Side:Amundsen,Roald-Sydpolen II-1912.djvu/347

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

Utpaa dagen blev det vakkert veir, og vi forsøkte at gaa tilbake ved middagstider; men der var saa fuldt av drivis, at vi ikke kunde komme ind til den faste iskant. Om aftenen ved 9-tiden saa vi fra tønden, at isen slakket op; der gjordes nok et forsøk, og ved midnatstider var vi atter fortøiet.

Dagen gik dog ikke tapt for landpartiets vedkommende. Fredag hadde nemlig Kristensen, L. Hansen og jeg været paa en skitur og skutt 40 sæl, som blev kjørt op til stationen, mens vi var ute.

Kun et par ganger til maatte vi forlate vor plads, indtil vi den 7. februar, da næsten al is var gaat ut av bugten, kunde fortøie langs den lave, faste barriere, hvor vi laa rolig, til vi gik for godt.

Der var adskillig dyreliv omkring os. En mængde hval kom klods ind til fartøisiden, hvor de blev staaende stille for at se paa de ubudne gjester. Paa isen kom sælen helt bort til skibet, likesaa større eller mindre flokker pingviner for at se paa os. Disse var idetheletat nogen ualmindelig nysgjerrige tingester. To keiserpingviner, som paa vor sidste fortøiningsplads ofte var borte for at se paa, naar vi skulde sætte ned et isanker eller rette paa en trosse, mens de satte hodet paa skakke og skravlet, gik under navn av „havnefogden og madammen”.

En masse fugl, skua gulls, snowy petrels og antarctic petrels fløi omkring fartøiet og gav os ret som det var en god „rypestek”.

Nat til 4. februar ved 1-tiden kom vagtmanden Beck ned og purret mig og fortalte, at et fartøi kom ind. Jeg skjønte jo straks, at det var „Terra Nova”; men jeg